Psykisk dårlig, ikke alle forstår det..

Det er desverre fortsatt sånn i år 2011, at mennesker med psykiske lidelser, eller såkalte skjulte sykdommer ikke møter samme forståelse som de med synlige sykdommer og det er skremmende holdninger på det i tilegg, la meg prøve og forklare hva jeg mener.

Vi er såpass heldige i dagens samfunn, at hvis man bare hadde brukt litt tid på å prøve og forstå.
Forstå andre mennesker litt før man dømte de, så hadde man kanskje forstått litt mer. Vi kan søke opp forskjellige ting på nettet og lese bare litt om det, for så  å prøve og sette seg inn i problematikken man kan møte i hverdagen som psykisk syk f.eks.

Ta meg selv som eksempel. Jeg har flere diagnoser som egentlig er ganske tunge og vanskelige å leve med, jeg kan desverre ikke bruke medisiner, fordi "vi" ikke har funnet en medisin som jeg kan leve med uten og få mange bivirkninger som bare gjør tingene enda verre.

Jeg går rund uten medisiner og fungerer noenlunde greit som menneske, såpass greit at når jeg ikke fungerer så er det nesten ett problem for folk og fatte at jeg er syk.

Kan jo like så godt si diagnosen jeg snakker om her, så man slipper å lure på det.
Jeg er paranoid schizofren, og fikk stilt diagnosen i ganske ung alder i forhold til det som er vanlig. Jeg ble utredet av en av de flinkeste på det fagområdet, og det var desverre ingen tvil.
Jada, jeg kan i beste fall bli "frisk" i perioder av det, men da må jeg også bruke medisiner hver dag, og som sagt jeg får bivirkninger som faktisk jeg selv synes er verre enn og være syk. Jeg sikler å klarer ikke og holde munnen lukket og får ufrivillige rykninger (ticks).

Jeg er inni en dårlig periode nå, men jeg er ikke så psykotisk at jeg ikke fatter at det er sykdommen min som spiller meg ett puss, men jeg blir veldig redd og sliten når jeg er det. Blir jeg for sliten kan jeg havne i psykose, derfor skjermer jeg meg som regel litt når jeg er syk. Ungår steder med mange mennesker jeg ikke kjenner, fordi jeg føler på meg at alle titter på meg og snakker om meg. Da blir jeg stresset og da føler jeg iallefall ser enda mer på meg. Derfor skjermer jeg meg.

 Jeg hører masse stemmer, hele tiden, jeg får inn radio med forskjellige kanaler i øret, jeg kikker meg i speilet, men kjenner ikke meg selv igjen. Blir på en måte så lang i ansiktet og tom i øynene.  Klarer ikke forklare det på en annen måte. Blir veldig "pillete" i hodet mitt og tar meg selv mye i ansiktet når jeg er i disse periodene. Hvis du kjenner meg så har du kanskje lagt merke til det..?

Forstår dere meg bedre nå..??