Spiseforstyrret... jeg..??

Den gang, ja, nå... til dels.. Men nå er det heldigvis kun i perioder i livet mitt.. Noe som jeg innerst inne er veldig glad for.. Iallefall når jeg ser bilder fra den gang jeg var for tynn.. Selv synes jeg da at jeg hadde flere kilo som skulle vekk.. Bildet jeg nå kommer til og vise, synes jeg nesten taler for seg selv. Jeg var sikker på at jeg hadde kontroll..! Helt sikker.. Bildet nedenfor er fra jeg begynnte og bli friskere..

Her hadde jeg lagt på meg kanskje 10 kg.

Min forlovede på den tiden der, fikk en oppgave av psykologen min, vi skulle ta bilder av meg naken, sammen skulle vi se på bildene, kanskje jeg da forstod at jeg var for tynn..?
Det gjorde jeg faktisk. Jeg så på bildene at den jenta der, hadde ikke hatt vondt av og hatt noen kilo på kroppen, jeg så også det at jeg var tynnere enn mange av de som jeg selv syntes var for tynne. Jeg hadde ett helt utrolig vrangsyn på min egen kropp. Hvorfor hadde jeg ikke forstått det før..? Svaret har jeg nå, men jeg hadde det ikke da..

Jeg har i hele mitt liv slitt med ulike ting. Når jeg var sånn 15-16 år, fant jeg ut av en ting jeg ikke slet med, jeg klarte og ha kontrollen, jeg fant min lykke. Jeg klarte helt fint og sulte meg selv, og om jeg var på steder der jeg måtte spise, for og vise utad at jeg ikke var syk. Da spydde jeg det bare opp igjen. Jeg gikk "strafferunder", hvis jeg gikk på kjøkkenet for og hente meg mat, måtte jeg gå 1 gang pr ting jeg spiste. Etterpå måtte jeg gå lange turer, for og forbrenne..

Jeg fikk resultater noe som gjorde meg enda mer bestemt på å gå mer ned i vekt. For hver kilo jeg gikk ned, følte jeg selv at jeg hadde en stor seier. Jeg ville bare mer og mer ned, jeg ble ganske blek den tiden, hadde lite overskudd og energi.
Allikevel, følte jeg meg på topp. Jeg brukte flere klær eller veldig store klær for og skjule min kropp for og slippe maset om at jeg var for tynn. Jeg følte meg jo ikke for tynn, tynn til dels, men ikke syk. Jeg måtte skjule det, jeg hadde ikke noe valg.

Jeg gikk i terapi en lang stund, før jeg skjønte at jeg hadde mistet helt kontrollen, det var jo ikke meg som bestemte lenger, men maten og spiseforstyrrelsen min kontrolerte store deler, om ikke alt i livet mitt.. Veien tilbake var lang, men jeg gikk den og er "friskmeldt" fra den diagnosen der. Setter det i anførselstegn, fordi man blir vel aldri 100% frisk fra det. Jeg slet skikkelig med det i 7-8 år.

Noe jeg merker selv, veldig godt er, at om jeg er syk på andre måter i livet mitt. Da henter jeg frem spiseforrstyrrelsen igjen, fordi jeg har tross alt mer kontroll på det enn de skikkelig psykiske plagene mine. Da får jeg igjen den følelsen av og ha kontroll, men vet innerst inne at jeg bare lurer meg selv, noe jeg til dels ofte har vært flink på.

Hvis det er meg selv som lurer meg da, ikke den andre meg..

Mitt råd til folk som tenker på å slanke seg er rett og slett og skifte kosthold og trene, det er en lang vei, men den er rett.. Det er iallefall ingen snarvei og tulle med maten, fordi du ødelegger fordøyelsen din og livet til de rundt deg og ikke minst deg selv..