Jeg merket jeg ble sint... skikkelig sint..

Når jeg leste hva rettpsykriaterene hadde gitt terroristen som diagnose.
Jeg er jo sånn.!! Ikke litt i nærheten en gang, jeg kunne aldri ha drept eller skadet uskyldige mennesker, uansett hvor psykotisk jeg hadde vært. Skal folk begynne og se på meg på den måten..?


NEI.. Det skal de ikke, fordi jeg er ikke på den måten. Synes det er rart at noen med min diagnose kan ha gjordt noe slikt. Jeg hadde aldri klart det. Og hvor lenge skal lissom denne psykoen ha vært i psykose da..? Dette er jo planlagt, ned til minste detalj. Men... når alt kommer til alt, så er nok dette bedre for samfunnet, de kan kanskje holde han innesperret lenger sånn.

Litt tom for ord jeg, ble egentlig satt helt ut når jeg hørte diagnosen hans...

Men måtte bare skrive litt om dette.. siden jeg kjente reaksjon på denne saken..

Bipolar lidelse

Som sagt litt tidligere i bloggen min, ville jeg fortelle om den siste diagnosen min også. Så her kommer den. Bipolar lidelse,  noe som ikke er til og spøke med, og når man har det i tillegg til de andre diagnosene jeg har, da begynner det og dra seg til.
Iallefall siden jeg går uten noen som helst medisiner. Mulig jeg skal begynne på noen anti-deprisive medisiner, men prøver så langt det går uten.

Man kan ikke ta en pille for alt som er ille..

Bipolar lidelse, var før kjent som manisk deprisiv lidelse, men hovedsaken er at dette er en alvorlig psykisk lidelse, som gjør ting litt vanskelig for mennesket som har det. Man får noen enorme svingninger og endringer i stemningene sine, som gjør det vanskligere med personlige relasjoner, det er enten veldig sort, eller veldig hvitt i hverdagen min. Denne diagnosen ødelegger ganske mye for meg, desverre.
Det som gjør meg glad er mine ekte gode venner, som er der for meg, uansett bra eller dårlige perioder. De som har skjønt hvem jeg virkelig er når jeg ikke er syk.

Nedenfor her har jeg hentet informasjon fra http://www.lundbeck.com/no/terapiomrader/bipolar-lidelse?gclid=CJ2bysTY2awCFYlZmAodwy7frQ

Det er et karakteristisk trekk ved bipolar lidelse. Symptomer inkluderer et oppblåst selvbilde og at tankene flyr av sted, redusert behov for søvn, overdreven snakking, og en tendens til impulsiv og uvøren/dumdristig oppførsel.

De maniske episodene kan skifte til langvarige episoder av depresjon, som kjennetegnes av en senkning av humøret, nedsatt energi og aktivitet. Det kan også være "blandete" episoder, da både mani og depresjon forekommer på samme dag, hvor personen svinger raskt mellom de to tilstandene.
...............................
Jeg kan ikke annet enn og si at jeg kjenner meg selv igjen. Jeg er jo sånn, jeg er enten full av energi, eller helt tom for energi. Mange mennesker tror jeg har ADHD, noe jeg selv også har trodd, men jeg har ikke det, jeg har bare bipolar lidelse, blandet med PTSD og paranoid schizofreni. Disse diagnosene blandet sammen, gjør min hverdag vanskligere enn mange andre sin.
Så ja, jeg er vel ett ganske psykisk sykt menneske, men det er også en del av den jeg er. Jeg er ikke stolt over og ha disse diagnosene, men jeg er stolt over at jeg klarer og leve med de. Det er nemelig ikke bare bare. Vi er sårbare på en annen måte enn mange andre mennsker.
Da har jeg fortalt om min siste diagnose, de andre diagnosene mine er jeg frisk fra, men jeg kommer nok til og blogge litt om de også. Etterhvert..

Sitter her og tenker litt.. over alt og ingenting...

Jeg tenker, derfor er jeg. Det ble sagt av en filosof og matematiker ved navn: René Descartes .
Det er ett veldig kjent utsagn, som blir brukt av mange og når jeg tenker over det, så kunne jeg ikke sagt det bedre selv.

Disse dagene som nå har gått, har det skjedd utrolig mye trist, leit og opprivende. Heldigvis ikke bare det da, fordi det har skjedd positive ting også. Jeg har møtt ei jente som jeg gleder meg til og bli bedre kjent med, jeg har sett hvem som er mine virkelige venner og jeg vet litt mer om meg selv. Jeg er langt fra feilfri og har aldri påstått det heller. Jeg har gjordt og sagt ting i fortvilelse og sorg, som nå har slått tilbake på meg selv. Fordi noen ganger sier jeg ting og saker i sinne. Det man sier da, kan man ikke ta tilbake, så man bør vel egentlig ikke si ting når man er litt forbannet.

Jeg reflekterer mye om dagene, men jeg føler meg heldigvis ganske så frisk til sinns da og det er jo heldig det. Hadde jeg i tillegg til det som har skjedd om dagene vært psykisk syk, hadde jeg vel vært langt inni en psykose. Det er det siste jeg ønsker.

Egentlig skulle jeg bare ønske at alle kunne vært venner og at alle kunne snakket åpent og stått for det de hadde sagt. Jeg står selv for det jeg har sagt, men mener ikke at jeg er noen dårlig venn av den grunn. Jeg har fått det slengt i trynet at det er jeg. Vet at jeg har mange som virkelig bryr seg om meg, som liker meg for den jeg er og ser på meg som en god venn og en som beskytter de jeg bryr meg om. Jeg gjør kanskje ting litt dumt, fordi jeg tror jeg beskytter de jeg bryr meg om. Så faller det feil ut alikevel.. Men hva skal en gjøre da..?

Nå fikk jeg iallefall ut litt av mine tanker, selvom du kanskje ikke skjønner hva jeg mener, men det var godt og få luftet tankene mine litt alikevel.. :)

Spiseforstyrret... jeg..??

Den gang, ja, nå... til dels.. Men nå er det heldigvis kun i perioder i livet mitt.. Noe som jeg innerst inne er veldig glad for.. Iallefall når jeg ser bilder fra den gang jeg var for tynn.. Selv synes jeg da at jeg hadde flere kilo som skulle vekk.. Bildet jeg nå kommer til og vise, synes jeg nesten taler for seg selv. Jeg var sikker på at jeg hadde kontroll..! Helt sikker.. Bildet nedenfor er fra jeg begynnte og bli friskere..

Her hadde jeg lagt på meg kanskje 10 kg.

Min forlovede på den tiden der, fikk en oppgave av psykologen min, vi skulle ta bilder av meg naken, sammen skulle vi se på bildene, kanskje jeg da forstod at jeg var for tynn..?
Det gjorde jeg faktisk. Jeg så på bildene at den jenta der, hadde ikke hatt vondt av og hatt noen kilo på kroppen, jeg så også det at jeg var tynnere enn mange av de som jeg selv syntes var for tynne. Jeg hadde ett helt utrolig vrangsyn på min egen kropp. Hvorfor hadde jeg ikke forstått det før..? Svaret har jeg nå, men jeg hadde det ikke da..

Jeg har i hele mitt liv slitt med ulike ting. Når jeg var sånn 15-16 år, fant jeg ut av en ting jeg ikke slet med, jeg klarte og ha kontrollen, jeg fant min lykke. Jeg klarte helt fint og sulte meg selv, og om jeg var på steder der jeg måtte spise, for og vise utad at jeg ikke var syk. Da spydde jeg det bare opp igjen. Jeg gikk "strafferunder", hvis jeg gikk på kjøkkenet for og hente meg mat, måtte jeg gå 1 gang pr ting jeg spiste. Etterpå måtte jeg gå lange turer, for og forbrenne..

Jeg fikk resultater noe som gjorde meg enda mer bestemt på å gå mer ned i vekt. For hver kilo jeg gikk ned, følte jeg selv at jeg hadde en stor seier. Jeg ville bare mer og mer ned, jeg ble ganske blek den tiden, hadde lite overskudd og energi.
Allikevel, følte jeg meg på topp. Jeg brukte flere klær eller veldig store klær for og skjule min kropp for og slippe maset om at jeg var for tynn. Jeg følte meg jo ikke for tynn, tynn til dels, men ikke syk. Jeg måtte skjule det, jeg hadde ikke noe valg.

Jeg gikk i terapi en lang stund, før jeg skjønte at jeg hadde mistet helt kontrollen, det var jo ikke meg som bestemte lenger, men maten og spiseforstyrrelsen min kontrolerte store deler, om ikke alt i livet mitt.. Veien tilbake var lang, men jeg gikk den og er "friskmeldt" fra den diagnosen der. Setter det i anførselstegn, fordi man blir vel aldri 100% frisk fra det. Jeg slet skikkelig med det i 7-8 år.

Noe jeg merker selv, veldig godt er, at om jeg er syk på andre måter i livet mitt. Da henter jeg frem spiseforrstyrrelsen igjen, fordi jeg har tross alt mer kontroll på det enn de skikkelig psykiske plagene mine. Da får jeg igjen den følelsen av og ha kontroll, men vet innerst inne at jeg bare lurer meg selv, noe jeg til dels ofte har vært flink på.

Hvis det er meg selv som lurer meg da, ikke den andre meg..

Mitt råd til folk som tenker på å slanke seg er rett og slett og skifte kosthold og trene, det er en lang vei, men den er rett.. Det er iallefall ingen snarvei og tulle med maten, fordi du ødelegger fordøyelsen din og livet til de rundt deg og ikke minst deg selv..

Redd for mørket..

Jeg er mørkeredd, til dels. I skumrings timene ser jeg så utrolig mange "vesener" i skogkanten og i grøftene der jeg går. Jeg ser de beveger seg men om jeg kikker rett på dem da blir de borte. Hvis jeg lissom smugkikker i øyekroken min så kan jeg se på dem lenge. Jeg blir litt redd for de, fordi de virker så utrolig nysskjerrige, klare til og hoppe frem og skremme meg.
Egentlig skjelden, eller aldri jeg går helt alene ute i disse skumringstimene..

Sånn kan jeg skimte dem i sidesynet mitt.

Stort sett om jeg må gå alene når jeg føler at ting blir litt for aktivt i disse timene, pleier jeg og ringe til noen og slå av en prat, fordi da klarer jeg og glemme bort, eller distansere meg litt.

Fordi... det er jo tross alt når jeg går alene i mørket og lar tankene få fritt spillerom, da klarer jeg faktisk og skremme meg selv på en eller annen måte.

Når jeg har kommet meg hjem og endelig får til å lukke døren bak meg, kan jeg begynne og tenke igjennom hva jeg har opplevd, og egentlig le litt av det hele.

Fordi...
Det jeg ser kan like gjerne være skyggene mellom trær, lagd av lyset fra en bil, men hva skal man kalle det? "Fantasien min løper raskere enn de realistiske tankene" så av og til har jeg vanskelig for å fatte at det hele kan være "synsforrstyrrelser" fordi det virker så realistisk for meg..

Det som jeg synes er fryktelig merkelig oppi det hele, er at jeg ikke finnes redd på kirkegårdene på natten, eller i skumringstimene, selvom jeg ser det samme som jeg ser utenfor kirkegården. Jeg snakker ikke i mobilen engang, men blir ikke redd. (Finnes ikke kristen heller, så det er ikke derfor).

Føler en skikkelig ro inni kropp og i sinn på kirkegården, akkurat som at noen følger etter, noen som passer på meg og gir meg en utrolig trygghets følelse.
De fleste er jo omvendt av det jeg forteller her, trygge langs gatene, utrygg ved kirkegården.

Men når jeg føler meg aller tryggest ute på denne tiden er hvis jeg går med noen andre, eller hvis jeg har med meg Shane, selvom hun noen ganger kan gjøre det litt værre, fordi hun er litt redd selv i tillegg, så noen ganger hopper vi begge noen cm rett opp i luften, men for guds skyld, når man skvetter, så kjenner man virkelig at man lever.. ;)



??? : Har dere følt noe lignende selv..?

??? : Er du mørkeredd..??

Noe litt hyggeligere blogginnlegg..

Jeg føler meg bedre om dagene, stemmene har avtatt mye og musikken er ikke like påtrengende. Jeg ser fremdeles en del syn, men er helt klar over at dette ikke er realistisk. Deilig og føle seg "friskere" igjen. De mørke tankene har forsvunnet helt. Livet er hærlig og jeg nyter hvert sekund.

Message from beyond..

Det er vel ikke til og skyve under en stol at mye av lykken jeg føler inni meg har med ett menneske jeg har møtt nå nylig. Hun får meg til og smile, hun får meg til og le, hun får meg til og glede meg til neste dag. Godt med en ny venn som brer sin positivitet  over meg og smitter meg med den.Jeg synes det er utrolig spennende å bli kjent med nye mennesker, men hun her er ikke kun ett menneske for meg, hun er en som gjør dagene lysere og innholdsrike. Jeg er blitt utrolig fasinert av dette vesenet her. ;) Oxo er hun like glad i dyr og hjerter som meg, kanskje en smule mer glad i dyr til og med og det trodde jeg ikke var mulig og møte noen som var. Mygg er jo også ett dyr. Hmmmm..
(Selvom jeg selv mener at det er en blodtørst jævel som suger i seg mitt blod og gir meg en helvetes hevelse, siden jeg ikke tåler de, men når de allerede har stukket, er det jo egentlig ikke vits i og drepe den, jeg ser faktisk den.. ;)

Vel.. Jeg digger det faktum at vi tar ting med ro og ser hva som skjer, man har jo ikke noe hastverk.. ;)
Ville bare dele dette med leserne mine. Til dere som leser bloggen min.

Det er så deilig at Angelica er tilbake, sola som mange kaller meg.. Håper det er lenge til vi må være oss to igjen, den andre meg er nemlig utrolig negativ og selvdestruktiv..

Nei, nå har jeg bare lyst til og rope det ut av full hals: Carpe diem, dagen er din.. ;)

Posttraumatisk stresslidelse. (PTSD)

Dette er også en diagnose jeg har og den henger ganske godt i hop med det som hendte meg i innlegget jeg skrev rett før dette...

Det er mange som lider av det.

Det finnes så utrolig mange mennesker som lider av denne diagnosen og vi blir bare flere. Jeg vet at veldig mange av de som var på utøya som overlevde vil få denne diagnosen også.
Dette er en diagnose man får hvis man har opplevd noe draumatisk i livet sitt, som man gjennopplever  i flashbacks og mareritt om og om igjen..

Man kan oppleve ting i livet som man kan identifisere med opplevelsen man har opplevd før, men siden du da ikke helt er deg selv, så fjerner du deg på en måte fra det.
Du kan rett og slett gjøre overgrep mot deg selv for og fjerne sjangsen for at det samme som har skjedd tidligere ikke skjer igjen.

For meg så betyr dette at jeg har i situvasjoner der jeg har blitt alene med gutter og de har prøvd seg på noe fysisk med meg, har jeg istedet for og si nei, bare gjordt det for og bli ferdig med det, det høres kanskje rart ut for mange, men frykten for at de ikke skal godta mitt nei, og voldta meg har vært større enn og bare bli ferdig med det. Derfor har det vært overgrep mot meg selv.

Jeg er stort sett aldri alene med en mann bak lukkete dører, da er det isåfall en mann jeg stoler såpass på at jeg VET at det ikke skjer noe. Jeg har blandt annet en sjef på jobben, han er bare snill og god, men det tok meg 5-6 år før jeg var alene med han og da var jeg kjempestresset, men når det gikk fint, ble jeg veldig glad. Innerst inne viste jeg jo at han var en grei fyr.

Da har jeg fortalt om 2 av mine 3 diagnoser. Kommer også til og fortelle om den siste.

Den dagen jeg sluttet og stole på menn..

Jeg var ikke gammel, jeg var kun 7 år og bodde i Sverige.. Jeg elsket livet og stolte på alle som var snille mot meg. Denne dagen skulle jeg slutte med det...

Overgrep.

Jeg husker dagen som det var i går, jeg var ute og lekte på lekeplassen med ei venninne og en gutt på 15 år kom bort å lekte sammen med oss. Han var kjempemorrsom og vi lekte vel i en times tid.
Jeg dro hjem igjen, jeg var sulten, mamma sa at maten var klar om ca 15 minutter, så jeg gikk ut igjen for og ta meg en sykkeltur i nabolaget.
Det skulle jeg ønske jeg aldri hadde gjordt.

Jeg traff på gutten som jeg hadde lekt med tidligere og han spute meg om jeg ville ha godterier, jeg svarte nei, fordi mamma og pappa alltid hadde sagt at jeg ikke skulle ta i mot godteri fra fremmede. Da jeg sa nei til det, spurte han om jeg ville ha en dukke av han, jeg sa nei til det også. Da tok han tak i meg og dro meg inn i ett sykkelrom. Jeg var redd, skikkelig redd..
Men jeg skrek ikke, skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det, men jeg var vel handlingslammet.

Inne på det sykkelrommet, tok han av meg alle klærene mine, så jeg stod der naken, han viste meg ett pornoblad og sa vi skulle gjøre det de gjorde i bladet.
Jeg ble kvalm og var fremdeles veldig redd..

Han stakk en finger opp i skrittet mitt, det gjorde vondt, og jeg gråt hele tiden, han sa at dette går ikke, du skal suge meg.. Jeg turte ikke annet, fordi han truet meg med og skade familien min om jeg ikke gjorde som han sa.. Jeg var liten og viste ikke hvordan jeg skulle gjøre det, han sa jeg skulle late som jeg suttet på en kjærlighet, han holdt hodet mitt og jeg spydde nesten. Når dette var ferdig tok han tak i meg og la meg på ett bord som var i rommet, han la meg på magen og gjorde noe helt forferdelig vondt. Han voldtok meg i rumpa.. Jeg gråt å skrek, men han holdt meg for munnen og fortsatte  med sitt.. Han sa at hvis jeg fortalte det til noen kom det til og vokse tiss ut av rumpa mi.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom på det, men plutselig fikk jeg sagt til han at det gikk ett menneske forbi vinduet, han ble kjempe redd og dro på seg buksen og løp ut. Jeg skynda meg og ta på meg klærene mine og syklet hjem så fort jeg kunne. Jeg gråt og gråt.

På veien hjem møtte jeg bestevenninnen min og hun spurte meg hva som hadde skjedd, jeg fortalte henne det og hun sa, sykle hjem og fortell det til mammaen din med en gang.

Jeg gjorde som hun ba meg om og mamma ringte til politiet, jeg spurte mamma gang på gang om jeg kunne være så snill og dusje, men det kunne jeg ikke, vi må vente til du har vært på sykehuset først..

Politiet kom og jeg fikk sitte forran i politi bilen, jeg var ganske kry av det kan jeg huske, på vei ned til sykehuset i politi bilen ser jeg plutselig han gutten som hadde gjordt dette mot meg og jeg hyler ut og forteller det til politiet.

De fikk tak i han med en gang, men siden han kun var 15 år gammel kunne han ikke straffes..

Jeg kommer på sykehuset og tar mange undersøkelser, men de føltes bare som ett nytt overgrep på meg..

Siden jeg hadde vært så flink, fikk jeg lov av politiet og kjøpe så mye godterier jeg bare ville, så jeg handlet kjempemye godis..

Senere måtte jeg i politi avhør og fortelle hva som hadde hendt, det var kjempevanskelig, jeg skammet meg sånn, skammet meg fordi jeg ikke hadde ropt mere etter hjelp, trodde lenge at det kun var min egen feil at det hadde skjedd..

Grunnen til at jeg velger og blogge om dette er fordi om jeg kan hjelpe bare ett menneske med og fortelle min historie, da er jeg fornøyd..

Dette er den absulutt værste dagen i mitt liv, og første gangen jeg forteller det til mange jeg kjenner.

Takk for at dere leste dette..