Psykologen min sa til meg en gang at jeg var værre enn en mann, når det kom til damer, og det tror jeg på. Jeg simpelten elsker damer, men er trofast når jeg er i forhold. Har jo vært i ett langvarig forhold på 8,5 år, så vet hva det vil si. Utroskap er ikke bra og har aldri vært det, da er det bedre å avslutte det forholdet man er i og gå videre.
Når jeg kom ut som lesbisk, var jeg egentlig litt eldre når sant skal sies, jeg sa først at jeg var bifil, fordi jeg var redd for reaksjonen til alle rundt meg. Alltid følt meg litt anderledes, også skulle jeg i tillegg like damer..?
Synes det var skikkelig kjipt i førsten og prøvde alt jeg kunne for og motbevise meg selv og andre om at joda, denne jenta her likte gutter også. Det var bare ett spill for galleriet og etterhvert aksepterte jeg faktum selv også, jeg begynnte og si at jeg var lesbisk, ikke bifil. Jeg fikk det veldig mye bedre med meg selv etter det.
Jeg husker jeg var sykt redd for og fortelle pappa om det, så jeg skrev ett brev som jeg la under kaffekannen om morgenen når jeg gikk fra han, men det hadde ikke vært noe og grue seg til i det hele tatt, fordi han tok det kjempebra. Som han sier selv, det eneste jenta mi, som er noe dritt med at du er lesbisk, er at du får flere damer enn meg.. ;) *Hehe*
Alle i min familie og omgangskrets har egentlig tatt det supert, bortsett fra den biologiske bestefaren min, men han valgte meg bort fordi jeg var lesbisk. Han ville ikke ha sånt i sin familie, så jeg ringte han og fortalte han hva jeg syntes om den uttalelsen, og vi har ikke kontakt mere. Han om det, hvis han ikke takler meg som jeg er, så klarer han seg vel fint uten.!
Jeg hadde ikke så mye kontakt med han heller, så for meg er det ikke noe tap. Han har lissom aldri vært min farfar, for min farfar er sammen med bestemoren min og de elsker jeg og de elsker meg akkurat som jeg er.. Deilig..
