Egentlig skjelden, eller aldri jeg går helt alene ute i disse skumringstimene..
 |
| Sånn kan jeg skimte dem i sidesynet mitt. |
Stort sett om jeg må gå alene når jeg føler at ting blir litt for aktivt i disse timene, pleier jeg og ringe til noen og slå av en prat, fordi da klarer jeg og glemme bort, eller distansere meg litt.
Fordi... det er jo tross alt når jeg går alene i mørket og lar tankene få fritt spillerom, da klarer jeg faktisk og skremme meg selv på en eller annen måte.
Når jeg har kommet meg hjem og endelig får til å lukke døren bak meg, kan jeg begynne og tenke igjennom hva jeg har opplevd, og egentlig le litt av det hele.
Fordi...
Det jeg ser kan like gjerne være skyggene mellom trær, lagd av lyset fra en bil, men hva skal man kalle det? "Fantasien min løper raskere enn de realistiske tankene" så av og til har jeg vanskelig for å fatte at det hele kan være "synsforrstyrrelser" fordi det virker så realistisk for meg..
Det som jeg synes er fryktelig merkelig oppi det hele, er at jeg ikke finnes redd på kirkegårdene på natten, eller i skumringstimene, selvom jeg ser det samme som jeg ser utenfor kirkegården. Jeg snakker ikke i mobilen engang, men blir ikke redd. (Finnes ikke kristen heller, så det er ikke derfor).
Føler en skikkelig ro inni kropp og i sinn på kirkegården, akkurat som at noen følger etter, noen som passer på meg og gir meg en utrolig trygghets følelse.
De fleste er jo omvendt av det jeg forteller her, trygge langs gatene, utrygg ved kirkegården.
Men når jeg føler meg aller tryggest ute på denne tiden er hvis jeg går med noen andre, eller hvis jeg har med meg Shane, selvom hun noen ganger kan gjøre det litt værre, fordi hun er litt redd selv i tillegg, så noen ganger hopper vi begge noen cm rett opp i luften, men for guds skyld, når man skvetter, så kjenner man virkelig at man lever.. ;)
??? : Har dere følt noe lignende selv..?
??? : Er du mørkeredd..??
