Jeg tenker, derfor er jeg. Det ble sagt av en filosof og matematiker ved navn: René Descartes .
Det er ett veldig kjent utsagn, som blir brukt av mange og når jeg tenker over det, så kunne jeg ikke sagt det bedre selv.
Disse dagene som nå har gått, har det skjedd utrolig mye trist, leit og opprivende. Heldigvis ikke bare det da, fordi det har skjedd positive ting også. Jeg har møtt ei jente som jeg gleder meg til og bli bedre kjent med, jeg har sett hvem som er mine virkelige venner og jeg vet litt mer om meg selv. Jeg er langt fra feilfri og har aldri påstått det heller. Jeg har gjordt og sagt ting i fortvilelse og sorg, som nå har slått tilbake på meg selv. Fordi noen ganger sier jeg ting og saker i sinne. Det man sier da, kan man ikke ta tilbake, så man bør vel egentlig ikke si ting når man er litt forbannet.
Jeg reflekterer mye om dagene, men jeg føler meg heldigvis ganske så frisk til sinns da og det er jo heldig det. Hadde jeg i tillegg til det som har skjedd om dagene vært psykisk syk, hadde jeg vel vært langt inni en psykose. Det er det siste jeg ønsker.
Egentlig skulle jeg bare ønske at alle kunne vært venner og at alle kunne snakket åpent og stått for det de hadde sagt. Jeg står selv for det jeg har sagt, men mener ikke at jeg er noen dårlig venn av den grunn. Jeg har fått det slengt i trynet at det er jeg. Vet at jeg har mange som virkelig bryr seg om meg, som liker meg for den jeg er og ser på meg som en god venn og en som beskytter de jeg bryr meg om. Jeg gjør kanskje ting litt dumt, fordi jeg tror jeg beskytter de jeg bryr meg om. Så faller det feil ut alikevel.. Men hva skal en gjøre da..?
Nå fikk jeg iallefall ut litt av mine tanker, selvom du kanskje ikke skjønner hva jeg mener, men det var godt og få luftet tankene mine litt alikevel.. :)
